Sider

onsdag 30. desember 2009

Eitt år som mor

I dag feirer eg eitt år som mor - i alle fall har eg vore mor mentalt sett for litjpia, i eit år. Eg vart oppringt midt på dagen av ei som fortalde dei hadde ei lita jente som eg kunne få verta mor for dersom eg ville. Heilt sjukt og fantastisk. Mor mi trudde noko alvorleg gale var skjedd sidan eg berre hulka fram gledestårer då eg ringte.

Då hadde eg fått tilsendt eit bilete som var litt dårleg i fargen av ei lita jente på 2,5 mnd som kika rett i kamera. Ein absurd augneblink - dotter mi. Eg var jo ikkje i tvil, men venta til dagen etter då papira hennar hadde kome og mi barnelegeveninne var konsultert før eg sendte "eg har vorte mor" sms til vener og kjente.

Og så gjekk eg rett på vakt på Kvinneklinikken i Bergen. Heldigvis hadde vi det ikkje så travelt og heldigvis hadde eg hjelpsame kolleger med meg som skjøna at fokuset var ein litt annan stad. Nyårsbarnet mitt.


6,5 mnd tok det før eg fekk reisa til Addis Abeba for å henta ho, og no er ho her som om ingenting har skjedd. Det naturlegaste i verda

One year mentally as a mother to my gorgeous little girl. I couldn't believe it when I got the phone telling me I could be her mother. It took 6,5 months before I could go to Addis Abeba to pick her up but now all that waiting is long forgotten.

torsdag 24. desember 2009

O jul med din glede

Her sit eg og pustar ut åleine etter fyrste julekvelden med litjpia. Mor mi hoppa i ein drosje og dro på nattevakt for å ta imot eventuelle nye borgarar. Siste melding tyda på god tid til å sjå Little Women og strikka for personalet på Orkdal fødeavdeling. For ikkje å gløyma å nå ei høgare omsetjing av kaloriar enn året før. Men barn og fødslar skjer sjeldan til planlagt tid så til slutt endar ho kanskje med å springa frå eit barneskrik til eit anna.


Litjpia har lagt seg. Eg cruiser rundt på TV medan eg bloggar og strikker ullbukser. Starter med litt Shakespeare in love og går så over til Little Women

Det er utruleg kor mange fleire gåver ungar genererer. Litjpia sit att med eit heilt lite tårn av supre gåver.

Ein strikkar kjem sjeldan åleine så i år har det bugna med mjuke og heimeproduserte gåver til litjpia. Takk til grandtante, tante, beste og bestemor.

Kunne ikkje dy meg og måtte ta bilete av alle dei gilde strikkeplagga.



GOD JUL 
til alle og ein kvar.


My little daughters first Christmas is just over. She's gone to sleep, my mum's off to a night shift as a midwife and I'm left with the TV. Our family is obviously full of knitters so my little daughter has received a lot of wonderful knitted garments.
Merry Christmas

tirsdag 15. desember 2009

Benetton-reklame på tur

Gran Canaria i desember er slett ikkje å forakte. Litjpia var strålande nøgd med å gå i lette sommerkjolar, bleie og sandalar stort sett heile tida.


Vi var på tur med veslevenen som er fire år, eit sjarmtroll og har Downs syndrom. Etter at eg fekk litjpia så har eg jo merka at små, mørke barn av norske foreldre er veldig synlege og får mykje merksemd. Det er jo stort sett berre hyggeleg, men kan jo verta litt mykje av og til. I konkurranse med veslevenen derimot så er det litt meir ekvilibrium. Mor hans har gitt opp å tru at ho kan gå ubemerka gjennom gatene.

Veslevenen har sjarmert seg inn på alle kjøken med litjpia i helane. Spanjolar er generelt sett positivt innstilt til småtassar. Når litjpia dristar seg til å senda slengkyss så vert veslevenen derimot så positivt innstilt at han like så godt vil klemma heile forsamlinga.

På (sfera) i Las Palmas sat veslevenen og litjpia i kvar si vogn oppe på ein avsats medan mødrene pilte frå klesstativ til klesstativ. Til slutt hadde dei eit heilt batteri av publikum som dei kunne vinka til og skrattle slik at veslevenen måtte slå seg på låret.

Til alt overmål var dei fyrste vi møtte då vi kom fram til hotellet eit reisefølge med mørkhuda og ein kvit familie med ei jente med Downs syndrom. Då kjende vi oss ganske så mainstream.


fredag 4. desember 2009

Stopping


Eg kan ikkje fordra å strikka sokkar. Det er noko med sokk nr to og at sokkar stort sett gøymast i sko som ikkje gjer det til noko favoritt, men eg elskar å ha heimestrikka sokkar.


Diverre slitt eg sokkar som berre fy trass i nye påfyll frå mor mi og ymse andre som gamle tante Solveig til dømes.


Så då er det heldigvis slik laga at eg også er veldig glad i å stoppa sokkar. Det har eg også lært av far min. Han er også glad i å stoppa sokker. Ei vedkjenning han nett har kome med.


No har eg nett hatt ei ny økt i stoppinga. Eg hadde lagt til sides og spart opp med tanke på alle desse timane eg hadde i sofaen etter at eg vart mor. Det var rett nok før eg fekk strikkeanden over meg igjen, men altså her har de diverse nybøtte sokkar. Legg merke til at eg gjerne nyttar bøtegarn av heilt annan farge. Ein må jo sjå at det har vore arbeid på gang.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails