Bestemora mi elska desse broderibilda, og eg elska bestemora mi. Saman sat vi og broderte romantiske broderi i ull og bomull medan vi høyrte på "Husker du". Det var i lang tid yndlingsprogrammet mitt (eg var vel 7-8 år), og eg hugsar enno med sorg at Odd Grythe døde.
No er bestemor og bestefar for lengst døde og broderibilda har fått ny renessanse på hytta. Syns dei eignar seg godt i den gamle smia med det babyrosa interiøret. Fjollete fint, kan ein vel seia.
Her har også den gamle, morske prostinnen fått plass på veggen. På byrjinga av nittenhundretalet sendte ho sin eldste son til USA for å gå på skule slik at han skulle gløyma husmannsjenta han var forelska i. Ho konfiskerte i tillegg dei breva dei forsøkte å senda til kvarandre - prestens bustad var postkontoret. Men dei gløymde aldri kvarandre og ca 40 år seinare møttest dei. Då var dei båe vorte enkefolk - og så fekk dei kvarandre. Hah, det skulle ho visst overkicadoren.
My grandmother loved these needle points and I loved my grandmother. So the two of us sat down and did needle point together. Now both my grandparents are long gone and the needle points have gotten their renessanse at my country cottage. Just next to the strict reverends wife who sent her oldest son to the States in 1905 so he would forget about the poor farmer's girl he was so in love with. She even confiscated their attempts of correspondence. They never forgot each others though and after 40 years they finally met. Both had widowed and were free to marry. A sad but lovely story. The old bag should have known.
